Vi sitter med en følelse av at de geopolitiske endringene som har skjedd i løpet av svært kort tid vil være noe som vil prege verden i relativt lang tid framover. Tilliten til allianser og organ som har eksistert siden 2.verdenskrig, herunder både FN-systemet og NATO, er svekket.
Selv om veien videre akkurat nå synes uklar er man som et lite land trolig nødt til å tilpasse seg en ny hverdag både sikkerhetsmessig og merkantilt. I tillegg til de kjente konfliktene (Gaza og Ukraina) har vi fått en stadig eskalering av konflikten mellom USA og Danmark /Grønland og USA’s aksjon i Venezuela. Begge disse konfliktene kan sees på som et tegn på at vi er i ferd med å bevege oss over i en ny verdensorden, hvor «Might makes right». Verdensordenen har i stor grad har hvert regel- og normstyrt i perioden etter 1945, med USA som det ubestridte verdenspolitiet. Hittil har det i stor grad virket som om både realøkonomien og finansmarkedene har ignorert den geopolitiske spenningen, selv om vi den siste perioden har sett tegn på smitte til finansmarkedene, både gjennom økte statsrenter, valutakursutslag og et noe svakere aksjemarked.
Konflikten rundt Grønland har de siste månedene utviklet seg til et markant symbol på økende spenninger mellom USA og Europa. Donald Trump har gjentatte ganger hevdet at USA har et strategisk og sikkerhetsmessig behov for Grønland, med henvisning til Arktis’ voksende betydning i stormaktspolitikken, militær overvåkning og kontroll over nye handels- og sjøruter. Uttalelsene har skapt sterk motstand både blant danske og grønlandske myndigheter hvor begge tydelig har avvist enhver tanke om amerikansk eierskap eller kontroll. Som en reaksjon på USAs retorikk og den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen i Arktis, har flere europeiske Nato-land valgt å styrke sin militære tilstedeværelse på Grønland. Utplassering av tropper og økt øvingsaktivitet har vært ment som et signal om alliert samhold og respekt for eksisterende suverenitetsordninger innen NATO. Trump-administrasjonen har på sin side svart skarpt på det europeiske engasjementet. Presidenten har truet med nye tolltiltak mot europeiske land som han mener undergraver amerikanske interesser, noe som har bidratt til å eskalere konflikten ytterligere. Samlet sett har Grønland-saken utviklet seg fra retorikk til et konkret geopolitisk stridstema, med klare ringvirkninger for både Nato-samarbeidet og forholdet mellom USA og Europa.
Krigen mellom Russland og Ukraina har et tvilsomt jubileum i disse dager. For Russland sin del har krigen vart lengre enn landets deltakelse i både 1.- og 2.verdenskrig. De menneskelige og materielle tapene på russisk siden kan selvsagt ikke sammenlignes, men det er klart at dette er langt fra selv de mest pessimistiske estimatene fra russisk hold når aksjonen ble iverksatt.
Vi lever i en merkelig verden for tiden. Det som framstår som kaotisk og skjellsettende i geopolitikken påvirker ikke realøkonomien i nevneverdig grad. De nøkkeltallene vi følger viser fortsatt få, om noen klare tegn på at den økende geopolitiske usikkerheten påvirker realøkonomien.
Historisk har vi sett at psykologien kan snu fort. Det er alltid den kollektive troen på framtiden og viljen til å bruke penger, både blant privathusholdninger og bedrifter, som gir vekst i økonomien. Denne tiltroen kan snu raskt, selv om det i forkant kan være vanskelig å forstå hvilken dråpe som medfører at glasset renner over.
Som et bilde på økonomiens motstandskraft kan vi benytte Verdensbanken sine estimater på BNP-veksten. Disse tallene oppdateres og offentliggjøres hvert halvår. Forløpet det siste året var et ganske kraftig fall i forventningen til BNP-veksten i 2026 (fra rapporten som kom i januar 2025 til rapporten som kom i juni 2025), men den siste rapporten viser at dette fallet er tatt inn igjen. Tolkningen er at realøkonomien viser en overraskende god evne til å stå imot økte handelsbarrierer og økt polarisering. Et unntak er lavinntekt-økonomiene hvor estimatet faller også gjennom siste halvdel av 2025. Det er lett å tenke seg at det på listen av lavinntekts-land finnes mange som er svært avhengig av den globale veksten, og at disse derfor blir relativt sett hardt rammet. Spesielt med tanke på innretningen av Trumps-tollsatser som kun hensyntar handelsbalansen mot de enkelte land. Verdensbanken påpeker videre divergensen mellom evnen til innhenting mellom de samme lavinntekts-landene og de utviklede økonomier (Advanced Economies). Den første gruppen har fortsatt ikke hentet inn fallet i forbindelse med COVID og har en BNP per Capita som er lavere enn i 2019, mens den andre gruppen kan vise til nesten 90 % høyere BNP per Capita. For øvrig er det verd og merke seg at Verdensbanken også trekker fram at risikoen i estimatene ligger på nedsiden, og de ser videre eskalering av handelsbarrierer og nedtur i finansmarkedene som de største risikiene. På oppsiden trekkes økende aktivitet knyttet til både investeringer og anvendelse av AI fram som den viktigste faktoren.
Aksjemarkedene har i hovedsak flatet ut de siste månedene etter en sterk utvikling tidligere i 2025.
Den geopolitiske usikkerheten har imidlertid rammet finansmarkedene litt de siste dagene, og det er særlig USA som har merket dette. Det at aksjemarkedene har reagert negativt i en periode nå er imidlertid ingen garanti for at dette vil vedvare i neste uke. De siste årene har vist oss at korreksjoner som regel er kortvarige, og eventuelle korreksjoner som regel blir møtt av snarlige rekyler.
USA er episenteret for uroen denne gangen, og også det markedet som har blitt rammet hardest på kort sikt, mens utslaget i øvrige markedet har vært mindre.
Mens det norske og nordiske rentemarkedet stort sett har vært ganske flatt den siste tiden har vi opplevd ganske store bevegelser i andre land, og da i særdeleshet i de lange rentene.
Både USA og Japan har den siste tiden fått ganske stor oppgang i sine statsrenter. Selv om timingen er veldig lik, er forklaringen på bevegelsen forskjellig. For USA sin del er det en forlengelse av konflikten rundt Grønland. Etter den siste opptrappingen, hvor Trump-administrasjonen har truet med straffetoll til en rekke europeiske land, har fokus snudd mot det faktum at europeiske land for tiden eier omtrent 40% av de amerikanske Treasuries. Frykten for et eventuelt nedsalg her har medført at den amerikanske 10-års statsrenten nå er på 4,25%, hvilket er over 25 bp høyere enn noteringen i slutten av november i fjor.
TACO («Trump Always Chickens Out») ble et begrep i 2025. Selv om Trump i sin andre presidentperiode har gjennomført en rekke tiltak – både populære og upopulære – er det likevel et gjennomgående mønster at forslag trekkes tilbake dersom de økonomiske kostnadene blir for høye. Vår vurdering er at en kostnad Trump i liten grad er villig til å akseptere, er stigende amerikanske statsrenter. Når rentene begynner å bevege seg oppover, har politisk retrett ofte fulgt relativt raskt. Dette synes også å ha vært tilfellet denne gangen. I sin tale under Verdens økonomiske forum i Davos avviste Trump at USA ville bruke militærmakt for å overta Grønland, noe som bidro til å roe finansmarkedene.
For Japan sin del er det de offentlige underskuddene i kombinasjon med en tiltakende inflasjon som bekymrer markedet. Bekymringene toppet seg i forbindelse med manglende interesse i den siste utstedelsen av statsgjeld. Den japanske 40-års har trendet oppover fra en bunnotering på 0,14 % i september 2019, til dagens nivå på rundt 4,0 %, hvorav hoppet fra 3,75 % har kommet den siste uken. Disse bevegelsene har årsaker som kan isoleres til forhold som angår de enkelte land, og vi forventer ikke veldig mye smitte over til de norske statsrentene. Likevel er det verdt å merke seg at de lange rentene har en tendens til å gå i takt, og historisk har en så høy korrelasjon som rundt 0,8. Et annet poeng er at finansmarkedene, når man lukter blod, har en tendens til å se seg om etter neste offer. Listen over land med høys statsgjeld og stor offentlige underskudd er dessverre ganske lang.
Porteføljene har dratt god nytte av undervekten mot amerikanske aksjer den siste tiden, og vi er komfortable med allokeringen slik den når. Det er gjort en del defensive tilpasninger.
Oppsummert allokeringsbilde:
- Undervekt i amerikanske aksjer
- Undervekt i high yield
- Overvekt i europeiske aksjer
Etterkrigstiden har i stor grad vært forstått som et historisk brudd med tidligere tiders maktpolitikk. Med FN-pakten i 1945 ble prinsippet om staters suverene likhet og ukrenkelige grenser løftet frem som grunnpilarer i den internasjonale orden. Bruk av militær makt ble formelt delegitimert, og internasjonal rett, multilaterale institusjoner og kollektiv sikkerhet skulle erstatte logikken der makt alene avgjorde hva som var rett. I praksis var denne ordenen nært knyttet til amerikansk makt og vilje til å fungere som sikkerhetsgarantist. USA fremsto som et verdenspoliti som både satte normene og – i varierende grad – håndhevet dem.
Denne ordenen var imidlertid aldri fullt konsekvent. Også under den kalde krigen og senere brøt stormakter folkeretten, ofte med betydelige menneskelige og politiske kostnader. Likevel var det en utbredt oppfatning at grove normbrudd hadde en pris, enten i form av internasjonal isolasjon, økonomiske konsekvenser eller langsiktig strategisk svekkelse. Det var nettopp denne sammenhengen mellom normbrudd og kostnad som ga den regelbaserte ordenen troverdighet.
De siste årene har dette forholdet blitt stadig mer uklart. Russlands angrep på Ukraina, Kinas økende militære press mot Taiwan og en generell svekkelse av multilaterale institusjoners handlekraft har reist spørsmålet om vi er på vei inn i en ny epoke der makt i større grad definerer rett. Denne bekymringen forsterkes ytterligere av USAs militære angrep på Venezuela i 2026 og trusler om å «ta Grønland med makt». Uavhengig av hvordan USA selv begrunner disse operasjonene, fremstår den som et klart brudd på prinsippet om statssuverenitet og forbudet mot maktbruk i FN-pakten, uten et tydelig kollektivt mandat.
Det avgjørende poenget er imidlertid ikke bare at normene brytes, men at konsekvensene uteblir. Det er per i dag ikke innført formelle internasjonale sanksjoner mot USA som følge av angrepet mot Venezuela. FN-systemet har vist seg ute av stand til å reagere effektivt, ikke minst fordi USA selv er permanent medlem av Sikkerhetsrådet med vetorett. Dermed blir det tydelig at systemet som skulle sikre rettens forrang, samtidig gir de mektigste aktørene mulighet til å blokkere håndheving når deres egne interesser står på spill.
Dette peker på et mer grunnleggende strukturelt problem. FN-systemet er normativt bygget på likhet mellom stater, men funksjonelt preget av et hierarki der stormakter har særrettigheter. Vetoretten innebærer at makt ikke bare kan brukes militært, men også institusjonelt til å forhindre rettslige konsekvenser. Resultatet er en orden der små og mellomstore stater i praksis er bundet av reglene, mens stormakter har betydelig handlingsrom til å tolke, omgå eller ignorere dem. Dette er ikke bare et spørsmål om dobbeltmoral, men om en institusjonalisert asymmetri der makt setter grensene for rettens virkeområde.
Når normbrudd ikke møtes med håndfaste konsekvenser, får det betydning langt utover den enkelte hendelsen. Det skaper ikke nødvendigvis juridisk presedens, men det etablerer en praktisk og strategisk presedens. Andre stormakter observerer hvilke handlinger som utløser reell motstand, og hvilke som i hovedsak møtes med retorisk fordømmelse. Over tid endres kalkylen for hva som anses mulig, risikabelt eller akseptabelt. Normer svekkes sjelden fordi de brytes én gang, men fordi brudd gjentas uten at kostnadene blir uoverkommelige.
Dette betyr ikke at verden allerede har gått tilbake til et fullstendig «might makes right»-system av før 1945. Normene lever fortsatt i språk, institusjoner og politisk retorikk, og de fleste stater søker fremdeles å legitimere sine handlinger innenfor et rettslig rammeverk. Samtidig er det stadig tydeligere at retten i praksis bare er så sterk som makten som støtter den. Vi beveger oss derfor mot en hybrid orden, der rett fortsatt er idealet, men der håndhevingen er selektiv og maktavhengig.
En presis karakteristikk av situasjonen er derfor at vi fortsatt lever i en regelbasert orden i prinsipp, men i en maktbasert orden i håndheving. Spørsmålet fremover er ikke bare om normene vil overleve, men om de kan opprettholde sin styrende kraft i et system der de mektigste aktørene både definerer reglene og kontrollerer konsekvensene av å bryte dem. Det er i den sammenheng interessant å se hvordan Kina benytter seg av den svekkede situasjonen som USA er i, illustrert med et sitat fra He Lifeng, Kinas Vice Premier fra talestålen i Davos. “The world must not return to the law of the jungle where the strong prey on the weak”
I neste instans må man ta stilling til effektene disse endringen vil få på den globale økonomien, i første rekke gjennom behov for militær oppbygning og påvirkning av handel.