Hvem vinner det amerikanske valget, og hvilken betydning får det for oss her i Norge. USA er verdens største økonomi, og har siden 2.verdenskrig vært den viktigste premissgiveren på en lang rekke områder som omfatter både handel, sikkerhet og finansmarkedene.
Det er utenfor vårt kompetanseområde å kommentere på alt dette. Det vi imidlertid kommer til å gjøre er å se på hva de historiske tallene forteller oss at har skjedd på hhv. demokratisk og republikanske vakt. Usikkerheten rundt hvem som vinner valget er stor, i alle fall i henhold til bookmakerne. Som vi lærte i 2016, så kan det komme store overraskelser på valgkvelden.
Historisk har den store avveiningen i amerikansk politikk vært om man etter valget sitter igjen med en republikansk eller demokratisk president. Vi har sett tilbake på de historiske forskjellene mellom de to partiene med tanke på utviklingen innen viktige økonomiske parameter. Først vil vi se litt på BNP-vekst, Offentlig gjeld og arbeidsledighet. Intuitivt skulle man forventet at den offentlige gjelden ville vokst mindre under republikanske presidenter, men at det ville vært på bekostning av en høyere arbeidsledighet under republikansk styre. Det er vel også nærliggende å tro at BNP-veksten om noe skulle vært sterke under republikansk styre. De fleste av disse intuitive konklusjonene viser imidlertid seg å være gale. Vi har sett på perioden siden 1960, dvs. nesten 65 år med 379 og 396 måneder med henholdsvis demokratisk og republikansk styre. Det mest overraskende funnet er kanskje at for hvert år under republikansk styre har den offentlige gjelden økt med 2,1% av BNP, mens tilsvarende tall for demokratisk styre er -0,2%. Stikk i strid med den gjengse oppfatningen om gjeldsopptak, så synes det altså som om demokratene evner å utøve den mest økonomisk ansvarlige politikken. Videre synes ikke dette å ha gått på bekostning av arbeidsledigheten. For hvert år under demokratisk styre har arbeidsledigheten i gjennomsnitt sunket med 0,35 %, mens tilsvarende for republikansk styre er en økning på det samme, 0,35 %. I tillegg har demokratiske styre i gjennomsnitt vært sammenfallende med en reallønnsvekst på 3,6 %, mens republikanerne bare har oppnådd 2,5 %. Det er klart at man kan argumentere med at disse tallene til en viss grad henger sammen. Høy vekst gir gjerne lavere arbeidsledighet, og lavere arbeidsledighet gir mindre behov for offentlig støtte og høyere skatteinngang som hjelper på de offentlige budsjettene. Vi har kun etablert at det er en korrelasjon her, ikke en kausalitet, dvs. at regimet har forårsaket disse forskjellene. Det er f.eks. vanskelig å klandre republikanerne for at Covid rammet den amerikanske økonomien i 2020, en periode som alene bidro til å øke det gjennomsnittlige gjeldsopptaket under republikansk styre med 0,5 prosentpoeng.
En parameter hvor de forskjellige regimene har levert i henhold til forventningene og narrativet er når det gjelder skatt. Siden 1960 har man opplevd en reduksjon i skattesatsen til amerikanske bedrifter på 0,75 prosentpoeng for hvert år med republikansk styre, mens demokratene har økt skattesatsen med i gjennomsnitt 0,25 prosentpoeng per år.
Det er ikke alltid at historien kan benyttes til å spå om framtiden, og valget i USA er like mye et personvalg som valg av parti, så det er ingen garanti for at disse forskjellene vil vedvare også i den kommende presidentperioden. Likevel kan man kanskje benytte disse forskjellene som en indikasjon på konsekvensene om det er Trump eller Harris som blir sittende på det ovale kontor framover. Skatteletter er åpenbart positivt for inntjeningen i de børsnoterte selskapene, men basert på de offentlige balansene vil trolig ikke skattenedgang med dertil tilhørende større offentlige underskudd være like lett å innføre framover. Våre spådommer går litt i retning av det som skjedde i 2016, nemlig at Trump som president initialt vil bli gått mottatt av aksjemarkedet, men at effekten denne gange vil bli kortvarig. Innføring av tariffer, som Trump har agitert sterkt for, er et annet sprikende punkt denne gangen. Isolert sett vil være positivt for USA og amerikanske selskaper. Utfordringen er at man trolig vil bli møtt med tariffer den andre veien og det dermed vil nærme seg et nullsumspill, og at man kun sitter igjen med økende inflasjon. Spennende blir det uansett.