Når det gjelder den økonomiske politikken kan vi forvente forslag om betydelige skattekutt og derigjennom økt lønnsomhet for amerikanske selskaper. Lavere skatter til privathusholdningene vil også øke kjøpekraften og styrke grunnlaget for økonomisk vekst i det korte bildet. Videre er en viktig strategi i Trumps politikk å stimulere til økt aktivitet i amerikansk næringsliv. Politikken som kan oppsummeres med «America First» vil kort fortalt innebære en næringspolitikk som vil være tydelig på å skape nasjonale arbeidsplasser og ivareta nasjonal sikkerhet. I dette ligger det økte investeringer i infrastruktur, forsvar og teknologi. En slik dreining vil kunne bidra til økt inflasjon og påfølgende økte renter. Mange vil nok huske at Trump ønsket å utfordre den amerikanske sentralbankens uavhengighet og hans innspill om at presidenten bør ha medbestemmelsesrett på rentesettingen i USA. Den amerikanske sentralbanksjefen Jerome Powell har hele tiden vært tydelig i sine tilbakemeldinger om at Fed er en uavhengig institusjon, og at presidenten hverken har makt eller myndighet til å fjerne han som sentralbanksjef. Her har vi flere ingredienser på bordet for en gryende konflikt og Trump har ifølge Politico tidligere spurt sine rådgivere om Powell faktisk kan være en større fiende av USA enn Kinas Xi Jinping.
En av de mest kontroversielle delene av Trumps politikk er hans holdning til internasjonal handel. Han har i tydelige ordelag truet med å innføre tollsatser på importvarer, spesielt fra land som Kina og Mexico. Kina eksporterer varer for over 400 milliarder dollar til USA hvert år, og vil rammes hardt hvis store deler av dette forsvinner. Høyere tollsatser vil uansett føre til økte kostnader for amerikanske selskaper som er avhengige av importerte varer, noe som igjen kan ha negative effekter på lønnsomhet og vekst. Dette kan utløse handelskrig mellom Kina og USA, og vil ha negative konsekvenser for internasjonale markeder og bidra til å svekke den globale økonomien. En handelskonflikt mellom Kina og USA kan også fort dreie i retning av Taiwan som i dag produserer nesten 90 % av verdens mest avanserte databrikker. Det er altså ikke tegn som tyder på at den geopolitiske uroen løser seg med det første.
Dette bringer oss inn på utenrikspolitikken hvor bildet er midt sagt uklart. Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 uttalte Trumps visepresident JD Vance følgende: «- I gotta be honest with you, I don’t really care what happens to Ukraine one way or another». Mye kan ha endret seg siden den gang, men det er ikke tvil om at retorikken går i tydelig retning av at Europa må ta større del av byrden med å hjelpe Ukraina. Det er nok ikke utenkelig at Europa går i retning av en mer fragmentert sikkerhetspolitikk hvor man innbyrdes må kjempe for USA sin gunst som alliansepartner. Her spiller NATO en viktig rolle, og selv om det er nok er lite sannsynlig at USA vil gå ut av organisasjonen, vil de enkelte lands økonomiske bidrag trolig måtte økes betydelig i tiden fremover. Russland er nok fornøyd med en svekket oppslutning til Ukraina, men om det er nok til at de kommer til forhandlingsbordet gjenstår å se.
For finansmarkedene er bildet litt todelt. Vi vet at hverken aksje- eller rentemarkedet liker usikkerhet. Samtidig vil skattekutt og dereguleringer tiltrekke seg risikovillig kapital og sektorer som finans, energi og industri kan nyttiggjøre seg de endringene som forespeiles. Likevel er teknologisektoren sårbar for handelsbarrierer og økt proteksjonisme i form av handelsbarrierer og økte tollsatser. De lange rentene i USA steg betydelig før valget, og har holdt seg på samme nivå etter 5. november. 10 års amerikansk statsobligasjon har steget fra 3,6 % 16. september til dagens rente på 4,4 %. En betydelig oppgang som både kan tolkes som forventninger om høyere vekst og høyere inflasjon framover.